Å leve med sorg

En av dem som lurte på om hun skulle komme på denne samlingen i kveld, stilte spørsmålet: Har han som skal holde innlegget om sorg opplevd sorg selv? Jeg antar at bak dette spørsmålet ligger det en oppfatning om at for virkelig å forstå hva sorg er, må man ha erfart dette i eget liv. Det tror jeg at vedkommende har mye rett i.

Det er på mange måter en forskjell å tale allment om sorg og det å ha opplevd sorg som noe som gjelder meg personlig. Man kan vite mye om sorg og sorgreaksjoner, men likevel oppleve det som om dette ikke er noe som gjelder meg personlig. Helt til den dagen hverdagen stopper opp og man selv er den som rammes av akutt sorg. Det kjennes uvirkelig ut. Det er som om det ikke er meg dette handler om. Han eller hun som jeg for litt siden hadde ved min side, kan jeg ikke nå lenger i dette livet. Det er vanskelig å fatte.

Jeg er selvsagt begrenset av mine erfaringer av sorg. Samtidig er sorgen noe vi alle har stiftet et visst bekjentskap med allerede tidlig i livet. Vi har ikke levd lenge før vi har kjent på hele spekteret av menneskelige følelser: Glede, sinne, tristhet, skyld, skam… og også sorg. Men sorg er ikke en bestemt følelse. Sorg er reaksjoner vi har på å ha mistet noe eller noen som er av betyding for. Det er snakk om mange følelser, tanker og også handlinger vi knytter opp mot det eller den vi har mistet.

Jeg skal komme nærmere inn på de ulike reaksjonene litt senere. Nå stopper jeg bare opp ved det faktum at vi tidlig i livet har måttet forholde oss til tap eller å miste noe som er viktig for oss. Jeg ser at mine egne barn gråter når læreren skal slutte og begynne på en ny skole. Det er sorg. Eller at jenta gleder seg til å begynne på skolen, men samtidig blir lei seg fordi hun ikke lenger skal gå i barnehagen. Det er også sorg. Kanskje handlet det om at man måtte ta farvel med venner fordi man måtte flytte til et annet sted. Etter hvert et kjærlighetsforhold som gikk i oppløsning. Man måtte slutte i en jobb man var glad i og også etterhvert opplevelse av at noen som sto en nær dør.

På engelsk kaller man den sorg som er knyttet opp mot død for bereavement, mens andre former for tap kalles for grief.  Det vanlige er at opplevelsene av å miste noen i nære relasjoner øker med alderen, selv om noen rammes av dette også tidlig i livet. Men sorg har vi på en eller annen måten en viss bekjentskap med fra før og det er også forutsetningen for at vi kan møte andre som opplever tap.

Disse erfaringene gjør at vi kan leve oss inn andres sorg, selv der hvor tapsopplevelsen ikke er helt lik. Jo likere tapsopplevelsene er og hvis disse er godt bearbeidet i en selv, jo større ressonansbunn har man for å nærme seg den andre sørgende.

Det er jo derfor dette med å gå i en sorggruppe som vi skal snakke om senere kan være så godt for mange. Her kan den enkelte møte andre som har lignende opplevelser som meg selv. Det kjennes godt ut å se og høre at jeg ikke er alene om dette. Eller at mine reaksjoner ikke er uvanlige eller sprøe. Eller at jeg ikke trenger å si så mye før andre nikker gjenkjennende til hva jeg sier. Her kan jeg også høre og lære om hva andre gjøre for å gå videre i sin hverdag.

Bjørn Eidsvåg skriver om det å vandre sammen i sorgens landskap.

Eg ser

Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Teksten gir også uttrykk for at det alltid også vil være en avstand mellom min sorg og din sorg, uansett hvor like hendelsene er. Slik må det nødvendigvis være fordi min relasjon til han eller hun som nå er død var unik. Det er ingen annen som kunne erstatte den relasjonen. Det er et resultat av at vi begge er unike individer. Albert Camus sier et sted at å møte et annet menneske i bunn og grunn er å bli holdt oppe av et mysterium – og når to mennesker møtes oppstår det noe nytt som aldri har eksistert før.

En mor og en far har sin unike relasjon til sitt barn, og barnet har på sin side sin unike relasjon til hver av foreldrene, slik er det mellom søsken og mellom venner.  Hva den avdøde betydde for akkurat deg er det derfor dypest sett bare du som kan si noe om. Derfor kommer vi ikke utenom at vi også blir ensomme i sorgen – andre kan gå med oss et stykke på vegen og det er godt.

Men fullt ut dele det unike den andre hadde med avdøde kan vi ikke. Derfor er det ikke uproblematisk å si: Jeg vet akkurat hvordan du har – jeg vet vel ikke det fullt ut. Men vi kan lytte til hverandres opplevelser og det er det mye lindring i. Delt glede er dobbel glede, men delt sorg er halv sorg, er det noe som heter.


Din veg

Ingen har varda den vegen
Du skal gå
Ut i det ukjentde,
Ut i det blå

Dette er din veg.
Berre du  skal gå han.
Og det er urå å snu
Og ikkje vardar du vegen, du hell.
Og vinden stryk ut ditt far i aude fjell.

Olav H. Hauge

Hva er din sorghistorie?
Jeg ser for meg en hendelse på Narvik sykehus da jeg jobbet der som sykehusprest for noen år siden. Jeg blir tilkalt til medisinsk avdeling for å besøke en døende 90 år gammel mann. Den gamle mannen ligger i sykesengen og er ikke ved bevissthet. Rommet er stort, sterilt og tomt. Ved siden av sengen sitter broren til den syke, boblejakken hans henger over stolen. Det er han som har tilkalt meg. Jeg hilser på ham og han får fortalt meg om broren. De har levd sammen hele livet og ingen av dem er gift.

Han lurer på om jeg kunne synge ingen er så trygg i fare sammen med ham. Det var en salme den døende kjente til. Vi sang og etterpå spør han meg om jeg kjenner til sangen: Ingen bok er meg så kjær. Jeg husker at min mor sang den for meg som barn og tenkte at jeg kunne finne det på nettet. Etter samtalen med broren går jeg ned på kontoret mitt for å finne sangen. Jeg finner den etter en stund.

Men når jeg kommer tilbake er han allerede død. Jeg møter broren i gangen og han kommer mot meg to plastposer med den dødes eiendeler. Jeg tenker ikke så mye på de to plastposene der og da. Men etter at jeg hadde tatt farvel med ham, dukker bildet av ham med de to bæreposene opp flere ganger.

Jeg ser dem enda tydelig. Hva betydde disse to posene? Han hadde fulgt et menneske som han hadde levd et nesten 90 år gammelt liv med til sykehuset. Når han går der ifra han kun disse to plastposene igjen. Jeg fikk aldri snakket med ham igjen. Jeg skulle gjerne hatt en samtale med ham om hvordan det var å sitte igjen med to poser etter de 90 årene de hadde delt. 

Dette var en gammel man som opplevde sorgen i dette tilfellet etter å ha å mistet en bror som fikk leve til han var 90. Jeg vet at dere som sitter her i dag opplever sorgen på forskjellige måter. Noen har mistet en ektefelle etter et langt livs samliv, noen vet jeg har mistet et barn eller barnebarn, andre har kanskje mistet foreldre eller en nær venn. Noen har opplevd at de fikk tid til å ta farvel og snakke sammen før døden inntraff, andre opplevde at dødsfallet skjedde brått og uventet. Noen av dere har opplevd dødsfallet for noen år siden, mens for andre igjen er det kort tid siden. For noen vekker dette dødsfallet minner fra en annen sorg og forsterker og kommer i tillegg til denne sorgen.

Alt dette påvirker sorgen deres og gjør at dere er forskjellige steder i sorgprosessen. Det jeg håper dere vil sitte igjen med etter dette møtet, er at det ikke finnes en rett måte å sørge på. At den enkelte må finne sin måte å sørge på og i sitt eget tempo. Nyansene i sorguttrykket er like mangfoldig som det finnes sørgende.


Noen myter om sorg
Det finnes noen myter om sorg som ikke helt blir borte. Myter som handler om at sorgen skal oppleves og gjennomlev noenlund likt for alle.

Den først myten handler om den sørgende skal gå gjennom bestemte sorgfaser med en klar begynnelse og en klar slutt. Man snakket tidligere om en sjokkfase, en reaksjonsfase hvor en tar innover seg det som har skjedd og reagerer følelsesmessig, en bearbeidingsfase og til slutt en nyorienteringsfase.

Når sorgen var skikkelig bearbeidet hadde man gitt slipp på den døde og kunne vende tilbake til livet omtrent slik det var før tapet. Dvelte man for eksempel for lenge ved tapet ut over disse fasene, kunne det bli oppfattet som usunn dveling ved dødsfallet.  I dag er man som sagt mer opptatt av at mangfoldet i sorgreaksjoner er stort og at sorgen varer livet ut, men med ulik intensitet.

Innholdet i fasene er reelle nok, men mønstrene er ikke nødvendigvis så tydelige. Sjokket når dødsfallet inntreffer eller når man fikk vite om den alvorlige sykdommen er gjenkjennbar for de fleste. Mange beskriver dette som en følelse av uvirkelighet, en nummenhet, som om det ikke er en selv det gjelder. CS Lewis som jeg skal komme tilbake til om litt beskriver det på denne måten:

Ingen fortalte meg at sorgen kunne oppleves så lik frykt.
Jeg er ikke redd, men de kroppslige fornemmelsene er som å være redd.
Den samme uroligheten, den samme døsigheten. Jeg svelger og svelger.
Noen ganger oppleves det som å være mildt drukken, eller som en hjernerystelse.
Det er som om det er et usynlig teppe mellom verden og meg. Jeg opplever det vanskelig å
ta innover meg det andre sier. Eller kanskje, vanskelig å ville ta det inn. Det er så uinteressant. Likevel ønsker jeg å ha andre rundt meg. Jeg frykter de stundene når huset er tomt. Hvis de bare kunne snakke til hverandre og ikke til meg.

Nummenhet i kroppen, uro og angst, tørrhet i munn og svelg, mangel på konsentrasjon og også vansker med huske hva som blir sagt, utmattelse og mangel på overskudd til å gi noe til andre. Dette er opplevelser som gjerne kjennetegner de første dagene og kanskje ukene.

Der hvor et dødsfall skjer plutselig, vil opplevelsen gjerne være ekstra sterk. Det er jo gjerne slik at mange av oss tenker at vi helst vil dø med skoene på beina, men for dem som står igjen oppleves ofte slike dødsfall som de aller vanskeligste. Samtidig som man kjenner seg slått ut, er det gjerne også mye som skal ordnes og planlegges framover og man får gjerne mye oppmerksomhet fra andre rundt en.

Det kan oppleves godt, men også vanskelig og som en belastning, slik Lewis gir uttrykk for. Bare de bare kunne snakke til hverandre og ikke til meg.  Andre kan oppleve at det ikke var de store reaksjonene med en gang, men at det vanskeligste kom senere. Den første tiden er gjerne preget av mye oppmerksomhet og gjøremål. Først etter at det hadde gått en tid begynte virkeligheten å sige mer inn. Når hverdagen kom og man skulle leve uten han eller hun som alltid hadde vært en naturlig del av hverdagen. Når det ikke var så mange lenger som spurte etter ham eller henne.

Noen sier at det vanskeligste kom etter 3-9 mnd., eller enda senere. Da kom alle påminnerne. Alt som minnet om det som var, lukter, lyder, musikk, personer på gaten som ligner, merkedager og årstider. Alt som vekker minner gjør at sorgen lett blir en pulserende bevegelse. Dager som kjennes greie ut veksler med dager hvor man kan kjenne på sterke følelsesmessige reaksjoner også når det har gått lang tid. Det er ikke noe unormalt med det.

Noen kan oppleve det som et problem at omgivelsene har forventinger om at etter en bestemt tid, så må man legge fra seg sorgen. Presset mot å svare. Det går bra, eller det går bedre nå, kan være stort. Vi sier at sorg tar tid. Det er sant. Samtidig endrer den seg også etter hvert. Det blir lettere å huske hendelser fra livet som levdes sammen med den døde uten å bare kjennes den dype smerten.

De gode opplevelsene i livet som levdes med den som nå er død, får mer plass. Spesielt viktig er det å legge merke til at sorgforskning understreker viktigheten av å bevare et indre minne av den døde. Den døde forblir en aktiv del av vårt sjelsliv, og fortsetter å bety noe for oss. Samtidig kan også den døde få en så framtredende rolle i en persons liv etter døden at det vanskeliggjør daglig fungering.

En annen myter henger sammen med fasetenkningen. Den handler om at for å komme videre med livet, må alle gå gjennom et sorgarbeid, dvs. konfrontasjon med virkeligheten i dødsfallet, snakke om det med andre, gi uttrykk for følelser osv. De fleste vil gå gjennom en slik prosess. Men sorgforskning viser også at det er en del som ikke har store reaksjoner etter like etter dødsfallet eller senere. Hvis omgivelsene forventer sterke reaksjoner, kan nye problemer skapes fordi de opplever at det må være noe i veien med dem fordi de ikke reagerer mer enn de gjør.

De aller fleste må gjennom et sorgarbeid
De aller fleste kommer likevel ikke utenom at sorg innebærer å kjempe seg gjennom savn,  lengsler og smerte gjennom å ta innover seg virkeligheten i at den døde ikke er her lenger. Altså det vi tradisjonelt kaller for sorgarbeid. Veksling mellom konfrontasjon gjennom samtale og avveksling gjennom distraksjoner, det å ta opp igjen aktiviteter som man likte å holde på med før dødsfallet inntraff, vende tilbake til jobb hvis man er yrkesaktiv er likevel viktig – å finne en god balansegang her kan ta tid.

Noen opplever det f.eks som godt å ha en jobb å komme tilbake i relativt raskt. Andre opplever at de har behov for å være borte fra jobb en lengre periode. Dette avhenger også av hvor støttende og forståelsesfulle kollegaer og arbeidsgivere er. Vi ser også her en forskjell når det gjelder kjønn. Det ser ut som om det er flere kvinner som er i denne tapsorienterte måten å forholde seg til, dvs. ha et fokus på selve tapet og på livet sammen med den døde og gi uttrykk for følelser knyttet til tapet, gjerne sammen med andre.

Det er flere menn som bearbeider sorg mer instrumentelt. Sorgenergien kanaliseres ofte i aktivitet. Hvis man samtaler om sorgen, beskriver man gjerne hendelsesforløpet heller enn egne opplevelser. Sterke følelser oppleves gjerne som ubehagelige, og sorgen bearbeides helst ved at den sørgende tenker gjennom og betrakter egne tanker og følelser – rolig, ettertenksomt og gjerne uten å føle sterkt. Man er mer urolig enn vanlig, er rastløs, kjenner på muskelspenninger og har vanskelig med å sovne. Aktivitet er et middel til å gjennopprette normalitet og følelse av trygghet midt i tapet. For den som har det slik kjennes det viktig å komme tilbake til arbeid igjen. Hvis man uttrykker følelser er det gjerne sinne.

Det er selvfølgelig ingen ikke enten eller her mellom kjønnene. Men en større overvekt av kvinner i den tapsorienterte mestringsstilen og flere menn i den instrumentelle mestringsstilen, er det dekning for å si. Dette er det viktig å vite noe om, særlig for par som sørger – slik at en kan få økt forståelsen for hverandres måter å sørge på. 

Sorg og mening
Sorg handler for oss alle om å finne tilbake til en sammenheng og mening i tilværelsen igjen. Et dødsfall kan skape et veldig brudd i denne sammenhengen. Vi utfordres gjerne på det mest fundamentale ved det å være mennesket. Er livet godt, hva er meningen med å være til, hva er det å håpe på? Jeg vet at dette er et ømtålig tema når man er midt i sorgen, og mange har møtt kommentarer som har virket sårende og støtende, selv om de gjerne er ment godt.

Ord som det finnes en mening med det eller Gud vil vise deg noe med dette, kjennes sjelden som en trøst når alt virker meningsløst. Men kanskje det er en forskjel å si at det er en mening med noe og det å legge en mening til noe. Egne møter med sørgende og undersøkelser om hvordan sorgen utvikler seg over tid, tyder på at veldig mange finner tilbake til et nytt holdepunkt i tilværelsen, og veldig mange uttrykker at de gjennom sorgen har fått en dypere forståelse av hva det vil si å være menneske. Leon Boy skriver: mennesket har rom i seg som ennå ikke eksisterer, og lidelsen trer inn i dem for at de skal begynne å eksistere.

CS Lewis sine ord om den lammende sorgen henviser til hans sorg over sin kone som dør av kreft. CS Lewis er filosof og har skrevet mye om lidelse og mening, men når sorgen slår ned på ham selv faller alle forklaringsmodeller sammen. Det er laget en film om livet hans som heter Shadowland. Et sted i filmen hvor de tydelig gleder seg over hverandres samvær, blir Lewis grepet av fortvilelse over at dette snart skal være over.

Det er da  Joyce sier: Den gleden som vi opplever nå, er den sorgen som vi vil oppleve der framme. Den gleden som vi opplever nå, er den sorgen som vi vil oppleve der framme. Samtidig som sorgen sier noe om fortvilelsen, sier den også noe om dybden over det livet som var. Om døden ikke kjennes meningsfull i seg selv, så er sorgen et uttrykk for det meningsfulle i det livet som vi hadde sammen. Og det ene kan ikke forstås uten det andre. Sorgen taler til oss om betydningen av det som var og det vi fikk sammen.

Noen sier: Sorgen har lært meg å skille mellom det som er viktig for meg og det som er mindre viktig. Sorgen har lært meg å sette pris på menneskene rundt meg, sorgen har gjort at jeg er mer tilstede i det som skjer her og nå. Dette kan man si uten å bagatellisere smerten og tomheten som også har vært der. Men det sier noe vesentlig om sorgen ikke er uten håp for framtiden.

Komplisert sorg og depresjon
Til slutt bare litt om hva som preger sorgen når håpet uteblir og når mørke dager over tid ikke ser ut til å vike plass for lysere dager. Jeg har jobbet som menighetsprest i del år – og har forettet i rundt 200 begravelser. Det kan være vanskelig, men også et veldig privilegium. Jeg inviteres inn i det mest sårbare rommet hos folk. Hos noen var sorgen like mye et uttrykk for takknemlighet som smerte.

Det var gjerne der hvor man hadde hatt det godt sammen og etter et langt liv. Andre ganger, var det uttrykk for sterke følelser, sjokk og vanntro og det var vaskelig å se at den andre hadde det så vondt. Det varierte hvor lenge jeg fulgte pårørende. Noen av disse fikk det ikke bedre over tid og hadde behov for lengre samtaler av noen som kunne gå sammen med dem. Et behov for hjelp til å få satt ord på det vanskelige og til å finne alternative måter å forstå det som hadde hendt på.

Sorgsamtalene i terapiens rom handler ofte om at den enkelte ikke klarer å komme tilbake til hverdagen igjen over tid. Følelse av nedstemthet og tristhet er overveldende. Tankene kretser omkring den døde over tid og man kjenner selv på lysten til å leve er borte. Kjennes det på denne måten, er det viktig at den enkelte får profesjonell hjelp. En overveldende håpløshets- og maktesløshetsfølelse er indikatorer på det vi kaller for komplisert sorg eller depresjoner.  Det finnes hjelp å få gjennom samtale, bearbeidning og hjelp til nye perspektiver på tapet,  uansett hvor mørkt tilværelsen måtte virke akkurat nå.

 
Helt ensom ble jeg aldri

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.
Stjernene på himmelen var mine søstre, vinden en gammel venn
Fra barndommens barfotsomrer i villblomstbakkene ved Børen sjø.
Jeg levde dager i vennskap med ting av nærhet og fred, dager da ansiktet ned i kilden smilte skjønt det var mitt eget.
Og nå, nå har jeg levd lenge nok til å høre døden synge i mine årer.
Det er som en stor fred, et løfte om engang å få bo på kontinenter inne i fuglesangen.

Hans Børli